Sondre Hviterussland

Den eneste veien jeg finner ut av Minsk i sorlig retning, er motorveien. Litt uggen etter mye blank pa byen kvelden i forveien sykler jeg sa fort jeg klarer. Begynner a bli vant til a manaurere sykkelen blant trailere og tankbiler. En politibil star pa en busslomme, og en politimann star med en laser - kanskje en russiskprodusert - og maler bilenes hastighet. Vi utveksler anerkjennende nikk, og jeg sykler videre. Ikkeno problem at jeg sykler pa motorveien, bare jeg ikke sykler for fort. Etter en time svinger jeg av pa en rasteplass. Der sitter fem ingeniorer som har vart pa et mote i Minsk og hygger seg med brod, skinke og en flaske vodka. Kraftige karer, som jeg har problemer med a forsta hvordan kan fa plass i den Volgaen de kjorer. De byr pa bade mat og drikke, og sier at jeg bor lare meg a snakke russisk, for hvis jeg kan bade engelsk og russisk, sa kan jeg sikkert fa en skikkelig god jobb som tolk. Jeg undrer litt pa hvor lite en hviterussisk ingenior tjener, men tar ikke opp det temaet. Nar jeg sykler videre, sier han som kan mest engelsk "dont forget about our meeting here today".

Nar jeg ankommer Baboisk er jeg sliten etter 15 mil pa veien. Riktignok i flatt landskap, men 7-8 timer pa sykkel krever mye energi og konsentrasjon. Det er nok av gravsteiner med bilder og blomster i veikanten som minner meg om at jeg hele tiden ma vare konsentrert. Med en gang jeg legger meg i en seng, sovner jeg. Det er i en bakgate i byen at ei dame kommer bort til meg og spor etter royk; et ikke uvanlig sporsmal heromkring. Jeg svarer at jeg ikke har noe royk, og unnskylder meg med a vare idrettsmann. Hun ser heller ikke ut til a tro pa det. Jeg onsker a komme igang med forhandlingene med ei kjerring i en hotellresepsjon sa fort som mulig, og om hvor byens hotell er. Hun - som jeg mener sier hun heter Dobra - vil vise meg hvor det er. Da jeg syklet igjennom Sverige sa folk "Syklet fra Norge; sa flink!". I Latvia sa dem "Syklet fra Norge; gode gud!". Dobra sier "Syklet fra Norge; er det i Tadsjikistan?". Et par kvartaler unna peker hun pa en butikk "Magasin!", sier hun. Magasin er en matbutikk med darlig utvalg av varer - bortsett fra drikkevarer - og hvor det jobber feit damer med bla eller gronne vester; de mest uheldige ma ogsa ga med en lite rar hatt i samme farge. "Der kan vi kjope vodka!", sier hun og knipser seg pa halsen; dette allmenne tegnet pa at man er bunnlost trorst. Helt unodvendig - det luktet jeg allerede for hun ville bomme royk. "Nei, jeg trenger hotell, ikke vodka". Fra femte etasje star en gammel mann og spyr. Der regner utover fortauet. Jeg vil be mannen slutte a vare sa spydig til andre folk, men ingen ser ut til a bry seg. Dobra folger meg allikevel inn i hotellets resepsjon, for a forsikre seg om at denne raringen som setter seng foran vodka far hotellrom. Hun har ogsa denne vanlige uvanen med a forveksle darlige sprakkunnskaper med darlig horsel, uten at folkemusikk, fuglekvitter og froskekvekk har ikke redusert horselen min nevneverdig. Allivel sa gjentar Dobra - skrikende og velmenende - alt hva dama bak skranken sier. Men jeg far hotellets beste rom.

Terrenget i sondre Hviterussland er ogsa flatt med mye jordbruk, men ogsa store furuskoger og sumper. I noen av disse sumpene kan det vare ganske svart av insekter etter meg, sa jeg stopper nodig. Allikevel gjor jeg en ufrivillig stopp for a bytte en roket eike, og en frivillig for a bytte bakdekket. Etter 180 mil er det blitt frynsete og det kommer trader ut av gummien. Ellers er det lite nytt fra sykkelfronten; tre fingre er forsatt numme, men jeg tror ikke det er noe farlig med det sa lenge jeg har folelse i dem.

I Kalinkitsj kommer jeg akkurat inn i skoleavslutningen pa paradeplassen. Rektor star under statuen av Lenin, flankert av en politimester og en patriark, mens skolene marsjerer inn pa plassen. Her er russefeiringa preget mer av tyll enn fyll, jentene er oppkledd i galla mens gutta gar i for store dresser. Alle har ordensband, der de marsjerer etter en dame som gar med en plakat som forteller hvilken skole de kommer fra. Navnene er kanske enkle: skole nr 1, skole nr 2 og opp til skole nr 15. Under oppstillingen blir de beste elevene oppkalt til rektor, hvor de far en medalje mens et hornorkester spiller en sur trudelutt fra foten av Leninstatuen. Mon tro hva de tenker pa, disse ungdommene. Om de tenker pa arbeidet de arver av de aldri sa stolte foreldrene og besteforeldrene som kringstar plassen - som for eksempel fa igang klokka over postkontoret som har stoppet - sa hadde de kanskje slengt slipset i en solepytt og stukket avgarde. Men det ser ut til at jentene tenker mest pa hvordan de ser ut, og det ser det ut som om gutta ogsa gjor. Sa gar de beste studentene en aresrunde rundt pa plassen, blomster utveksles, for rektor takker politimester og patriark for oppmotet og alle skynder seg hjem og plassen blir ode igjen.

Nederst pa kartet mitt over Hviterussland star navnene pa landbyene i parantes. Det betyr ikke at de ikke er der, men at ingen bor der. Sa langt pa turen har jeg omtrent bare hatt medvind, men hadde jeg syklet her 26. april 1986, sa hadde jeg hatt motvind og regn. Radioaktivt regn fra Tsjernobyl. Etter dette regnet kom politiet og fortalte folk at de matte flytte. Der hadde de kanskje bodd i generasjoner, og markene sa jo akkurat ut som for, bare at de var blitt radioaktive. De fikk liten hjelp, og kraftverket i Tsjernobyl fortsatt driften som for - riktignok med en reaktor mindre. To ar senere dukket likene i Karypati opp, og da Sovjetsamveldets siste krampetrekning med kuppet mot Gorbatsjov i 1991 - et kupp som Hviterusslandsledelse stottet - mislyktes, hadde folk fatt nok og nasjonen Hviterussland, et land uten noen historie som egen nasjon. Mye av luften har gatt ut av nasjonalistene de siste 14 arene. De hadde kanskje ikke sa mye a fylle det historiske tomrommet med. Om de fjernet Lenin og Marks, hvem skulle de da sette pa soklene? Hva skulle man erstatte alle medaljene med? Og styre selv, hvordan skulle man klare det? Noen dro frem noen flagg med en ridder fra middelalderen, men det var neppe nok. Sa da Lukasjenko - en leder av et av kollektivlandbrukene - visste at det folket trenger er brod og ol, lovte han at dette skulle bli billigere, og dermed var veien tilbake til diktaturet kort. Det er na forbudt a vifte med flaggene fra frigjoringen.

Jeg har provd a sporre folk om hvorfor det heter Hviterussland. Svjeta tegnet en svane, som det jo er mange av. Andre mener at det skyldes de skandinaviske rottene som gjor folk hvite i huden. Da er min forklaring like god: hvoterussern har rent mel i posen. Han er en hardt arbeidene mann, som er plaget og pint, drept utallige ganger og gjort radioaktiv, men alltid reist seg, uten a gjore en flue fortred. Det er et arlig og fredlig folk.

Forstemann jeg treffer pa i Ukraina er derimot ikke slik.